Hvem tok livet av yrkesstoltheten?

Hvem tok livet av yrkesstoltheten?

For 8 år siden skrev Vibecke et blogg innlegg hvor hun delte sine refleksjoner rundt yrkesstolthet etter å ha sagt opp jobben sin i familieselskapet. Innlegget har sin rett også i dag og deles nå på nytt. 

Det er først nå, 2 år etter at jeg har vært fraværende fra transport og logistikk bransjen, at jeg klarer å lese meg igjennom Yrkesbil, Transport Magasinet eller andre transport og logistikk tidsskrifter uten å bli følelsesmessig engasjert i bransjemessige utfordringer av ymse slag. For det har det vært mange av de 30 årene jeg har vært en del av bransjen.

 

 

For 2 år siden valgte jeg å si opp jobben innen transportnæringen da familiebedriften ble solgt, og det har jeg ikke angret på et sekund. Hvorfor ikke det; har jeg spurt meg selv flere ganger, og svaret overrasket meg; yrkesstoltheten min er drept! Men hvem i det huleste tok livet av den?

 

Datter av en yrkessjåfør, bileier og bedriftseier, har jeg fått være med på alle gleder og sorger denne bransjen har å tilby. Jeg husker fra barneårene en far som kom sliten hjem og sov mesteparten av helgen, for så å forsvinne en eller flere uker igjen. En mann som alltid gjorde sitt aller ytterste for å utføre jobben på den beste, mest effektive og nytenkende måte. Resultat orientert som han var ble han en pioner innen bransjen og var aldri redd for og utfordret de største aktørene i inn og utland. Hans interesse og unike kunnskap om bil og transport har gitt bransjen og ikke minst familien store utfordringer på godt og vondt.

 

Som barn var det vanskelig å forstå at pappa var så mye borte og hvor glad han til tider var i jobben sin. Det er først i voksen alder at jeg ble klar over at han hadde sine egne vanskelige tanker rundt det å være en fraværende pappa, samtidig som jeg godt forstår hans glødende engasjement for jobben sin. Verdiene han viste igjennom sitt arbeid, har på godt og vondt satt seg fast hos meg, og har vært med å bidra til min egen yrkesstolthet.

 

Broren min og jeg har hørt mange utrolig historier opp igjennom barndommen. ”Jeg kjørte fra Padborg til Amsterdam uten frontrute midt på vinteren, kun med en plastpose rundt kroppen og varmeapparatet på full guffe. Jeg holdt på å fryse i hjel, men godset kom fram i tide!” Stolt fortalte han om sin innsats som yrkessjåfør og hans engasjement for sitt arbeid som motiverte han til å strekke seg langt utover det som var forventet. Det har blitt utallige historier opp igjennom hans lange yrkeskarriere, og jeg tenker at mer yrkesstolthet skal du lete lenge etter.

 

Jeg vet nå hvorfor jeg både elsker og hater denne næringen. Det har vært en stor del av livet mitt. Ett familiemedlem som gir deg fantastiske opplevelser samtidig som den pusher dine grenser til det ubehagelige. Det er kjent, trygt og inspirerende, men også frustrerende, tung grodd og uforutsigbart. Med alle nye lover og regler som til stadighet implementeres av statelige organer som har liten og kanskje ingen erfaring fra grasrota, blir det å skape, som også inkludert arbeidsplasser, mindre motiverende og attraktivt og kan for noen føre til at man mister fokus på intensjonen for bedriften og samtidig følelsen av valgfrihet, som ofte er en av årsakene til at folk satser og ønsker å skape sin egen arbeidsplass.

 

Så hvor forsvant yrkesstoltheten min? Det er lett å sette skylden på omgivelsene; arbeidsoppgaver, arbeidsmiljø, ledelsen/familien, kollegaer, lover og regler etc., men sannheten er gjerne mer komplisert enn som så, men samtidig så enkel. Spørsmålene jeg måtte stille meg selv var; ”Hvorfor setter jeg skylden på omgivelsene?”, ” Hva er det jeg bidrar med?”, ”Hva er det som gjør at jeg er så negativt innstilt og har mistet motivasjonen min?” og sist men ikke minst ”Hvordan skal jeg få motivasjonen og yrkesstoltheten min tilbake?”

 

Konklusjonen og løsningen på alle spørsmålene mine satt langt inne, men etter en god del bevisstgjøring dukket svaret opp: ”Det er opp til meg for jeg velger min egen karriere”. Det høres jo enkelt ut, men enkelt er ikke alltid lett å gjennomføre. Det vil si at er jeg misfornøyd med hvordan bedriften styres, passer ikke verdiene mine inn med bedriften sine verdier, trives jeg ikke med mine arbeidsoppgaver lenger etc., så er det ene og alene mitt ansvar og mitt valg hva jeg velger å gjøre med det. Det blir for lett å legge all skyld over på arbeidsgiver i dette tilfelle for det er på ingen måte arbeidsgiver sin oppgave å gi meg yrkesstolthet for det er mitt eget ansvar.

 

Dette kan for enkelte være ubehagelig å høre, for det vil jo si at vi er ansvarlig for det livet vi lever og ikke bare karrieremessig. Alt som skjer rundt oss er kun feedback, og du velger om det er positivt eller negativt. Jeg velger å se på det som en positiv bevisstgjøring av egne ressurser som gjør at valgene mine støtter min personlige vekst og utvikling. Derfor har yrkesstoltheten stått opp fra de døde. Lenge leve yrkesstoltheten!

26.09.2018 13.27